Domus Media, UiO

Prosjektbeskrivelse

Prosjektet Domus Media omfatter hoveddelen av midtbygget med Universitetets Aula og vestfløyen sammen med Professorboligen og deler av det opprinnelige Gymnastikkbygget.

Aulaen er unik ved sin intense bruk som konsert- og forsamlingssal med Munchs utsmykning på nær samtlige vegger. Hensynet til bevaring av Munchs bilder for fremtiden har vært sentralt i planleggingen av nye tekniske installasjoner i bygningen – med fokus både på klima og brannsikkerhet.

Vår oppgave har vært å analysere tilstanden, fastlegge behov og utforme nye VVS-tekniske løsninger.

Klima

Klima og Munch-malerier i Aulaen.

Nyere undersøkelser innen konservering og bevaring bekrefter flere fordeler med såkalt passiv klimakontroll. I stedet for å regulere temperatur og luftfuktighet ved hjelp av mekanisk luftbehandlingsanlegg benyttes bygningsmassen og interiøret som buffere. Ved at materialene i bygget opptar og avgir energi og fuktighet utjevnes svingningene i det ytre klima – først og fremst døgnvariasjonene. I ytterste konsekvens innebærer det at temperatur og fuktighet følger gjennomsnittet for døgnet og året. Dette er selvsagt ikke forenlig med de klimakrav man normalt setter til et lokale hvor mennesker skal oppholde seg, men løsningene i Aulaen er basert på disse grunnprinsippene, med de kompromissene som ble nødvendige.

Støvavsetninger på bildene

Avsetningen av støv på Munch-maleriene har vært langt høyere enn hva som er akseptabelt og har så langt gjort det nødvendig å gjennomføre hyppig rensing. De store avsetningene skyldtes luftens innhold av støv og forurensninger, delvis fra intern aktivitet, men også fra atmosfærisk forurensning i uteluften. Flere av bildene er plassert på yttervegg og var utsatt for konveksjonsstrømmer ved energiutveksling gjennom veggene. I tillegg økte avsetningene av støv når luften ble avkjølt på overflaten av bildene. Sammen med øvrige varme og kalde flater, ventilasjon og menneskelig aktivitet i rommet oppsto omfattende luftbevegelser i forskjellige mønstre i rommet som bidro til å holde støv og forurensning svevende.

En oppsummering av en rekke undersøkelser og observasjoner som ble gjort for å forklare hvordan støv transporteres og avsettes på flater, ga grunnlag for å tro at støvavsetningen på maleriene ville reduseres dersom luftbevegelsene i rommet kunne begrenses.

Oppvarmingsprinsipp

Av forslagene vi utarbeidet til oppvarming, valgte Statsbygg følgende:

• Ventilasjonsanlegget skulle benyttes kun ved en viss menneskelig aktivitet i rommet og behovsstyrt avhengig av antall personer og temperatur i rommet.
• Det skulle installeres luftfilter med høy utskillingsgrad i tilluftsystem for å begrense luft inn utefra.
• Det ytre glasstaket skulle tettes, og loftsrommet skulle isoleres for hindre avkjøling gjennom glasshimlingen over Aulasalen. Kunstig belysning erstattet naturlig belysning gjennom det ytre glasstaket.
• Alle tilstøtende rom skulle varmes opp til eller noe høyere enn Aulasalens temperatur slik at behovet for energikilder plassert i rommet kunne begrenses til et minimum.

Hovedvarmekilden i rommet skulle baseres på lavtemperert vann i form av gulvvarme. Dette ga minimale konvektive strømmer i rommet samtidig som lufttemperaturen i rommet kunne senkes uten reduksjon av komforten for publikum.

Øvrige klimatiltak

• Bildene skulle også plasseres så langt ut i nisjene som mulig og isoleres fra yttervegg med høyverdig isolasjonsmateriale for å unngå nedkjøling og lokal avsverting som vistes der rammeverket hadde kontakt med ytterveggene.
• Det ble også jobbet for å finne en løsning med fysisk skille mellom Aulasalen og dens garderobe/foajé for å redusere luftsirkulasjonen mellom rommene. Dette ble ikke gjennomført fordi arbeidene ble for omfattende og kostbare.
• Garderobeplikt skulle kunne innføres for å begrense atmosfærisk forurensning som folk normalt brakte med seg inn i salen (jf. av- og påkledning av yttertøy samt stadig bevegelse av dette tøyet, som de fleste har på fanget).
• Renholdsrutiner skulle kunne følges opp med registrering og analyser av støvet, samt forslag til reviderte renholdsrutiner.
• Infiltrasjon skulle kunne reduseres gjennom systematisk tetting av bygningskonstruksjonene.

Design av nytt sprinklerhode

Området innenfor glassfeltet i Aulaen og samtlige birom rundt søylehallen og i underetasjen skulle dekkes av et ordinært sprinkleranlegg.

Sprinkleranlegget skulle også ha beskyttende effekt ved at sprinklerhoder skulle rettes direkte mot inventar under maleriene.

En brann i sofaene langs ytterveggene ville fort kunne nå opp til bildene og forårsake ubotelig skade. Bildene ville kunne selvantenne på grunn av varmen allerede ved 350 °C. Brannbelastningen fra sofaene måtte derfor begrenses ved blant annet å velge stopp og trekk av ubrennbart materiale. Som ytterligere tiltak for å beskytte bildene ble det foreslått avskjærende sprinkling under bildene. Hodene skulle felles inn i øvre karm på sofaen og skulle være av typen pop-up. Denne type hode fantes ikke, og det ble nødvendig å utvikle en helt ny type hode for formålet. Etter at sprinklerhodet var utviklet, fant man det hensiktsmessig også å benytte denne typen til sprinklerbeskyttelse av scenen. Det hele skulle styres av egne soneventiler som aktiveres av en varmedetekterende kabel plassert under hvert bilde.